La Petter være i fred
Debatten rundt Petter Northugs pressehåndtering i OL har nådd latterlig store høyder.
- Han er grinete.
- Han er arrogant.
- Han er barnslig.
- Han takler ikke motgang.
Begrunnelsene har vært mange og et samlet norsk pressekorps føler det som et personlig nederlag når Northug spaserer gjennom mixed zone uten å snakke med noen.
Men er det riktig av journalistene å henge ut nasjonens kjæledegge som en sutrete og arrogant drittunge?
For hvem er det som fremstiller ham slik?
Jo da, det er vi det. Det er vi journalister. Det er de norske journalistene som føler seg snytt fordi han ikke vil snakke.
Det hadde ikke vært noe problem for NRK å si at Petter Northug var så skuffet at han ikke ville snakke med pressen. I stedet kommer de med følgende: «Se hva som skjedde da vi ville snakke med Petter...»
Når så de øvrige mediene henger seg på, så får folket hjemme i Norge tegnet et bilde av, ja nettopp, en sutrende og arrogant Northug, som ikke takler motgang.
Det er nå en gang sånn at vi er skrudd ulikt sammen. Og noen trenger lenger tid på å bearbeide skuffelser. Ikke alle kan legge det til siden og smile inn i et kamera bare minutter etter at fire års hardt arbeid er falt i grus.
Det går ikke an å sammenligne Ole Einar Bjørndalens 27. plass på fellesstarten og Aksel Lund Svindals hekt i kombinasjonsslalåmen med Northugs to misser.
Bjørndalen visste allerede etter to skytinger at han var sjanseløs. Han fikk dermed god tid til å bearbeide skuffelsen. Og det var ingen andres feil at han skjøt alle andre steder enn på blinkene.
Lund Svindal gjorde en tabbe og hektet i en port. Der forsvant en mulig medalje. Bare hans egen feil.
Da er det lettere å svelge. Lettere å akseptere. Da er det ingen andre å skylde på. Ingen andre som har ødelagt for deg.
For Northug dreier det seg om ting han ikke kan råde over selv.
Han har trent i fire år for å få OL-gullet han ikke fikk kjempe om i Torino. Han har vært ekstremt fokusert og terpet nøye på alle detaljer. Han har trent målrettet for å toppe formen til OL. Når han da får 15 kilometeren ødelagt av håpløse ski, og et mulig gull på 30 kilometer spolert av en svenske som tråkker på staven hans, så er det forståelig at han blir skuffet og forbannet.
Northug har selv gjort alt rett, men faktorer han ikke råder over har ødelagt for ham. Det er vanskeligere å svelge enn egne feil.
Jeg kjenner ikke Northug selv, men har som alle andre fått et inntrykk av at han er en person med et stort følelsesmessig register. Det er også noe av det som gjør ham til den fantastiske seiersmaskinen han er.
En som gleder seg så mye over en seier, er stort sett også en dårlig taper. Å hate å tape er en drivkraft som løfter ham som idrettsutøver.
Vi hyller den kjepphøye verdensmesteren Petter Northug, men den skuffede OL-taperen vil vi ikke ha. Det blir et paradoks for meg.
Dersom han skal legge bånd på den siden av seg, så er jeg redd det også vil ta bort mye av drivkraften han har for å bli god også. Vi må akseptere ham for den han er. Det er det som gjør ham til en av verdens aller beste langrennsløpere.
Vi kan si at det er en del av idretten å takle skuffelser. Men hvor i OL-reglementet står det at alle utøvere skal stå til tjeneste for pressen umiddelbart etter at konkurransene er over? Hvorfor er det nasjonal krise fordi han trenger tid for seg selv for å bearbeide skuffelsen?
Hvor mange ganger skjer det ikke at en tippeligaspiller som har scoret selvmål eller blitt utvist ikke kommer i mixed zone? Eller en trener sender assistenten fordi han er så forbannet etter tap? Blir det da laget et stort nummer av at denne personen svikter nasjonen?
Som journalist er du ute etter de gode sitatene. Northug har vært en gullgruve i så måte. Når han plutselig blir taus, så kan det vekke både skuffelse og harme hos den som hadde bygget saken sin på ham. Han er ikke kjent som en som tenker for mye før han snakker. Det blir morsomt når det skjer i medgang. Men kan fort bli pinlig og dumt når det skjer i motgang.
En rasende og skuffet Northug kunne fort lirt av seg noe han ville angret på. Sånn sett synes jeg det er positivt at han velger å holde tyst. Jo da, det hadde gitt overskrifter og gode saker. Men til hvilken nytte? Hadde det gjort Northugs og de andre langrennsguttenes medaljesjanser større dersom vi hadde fått oppvasken med smørerne i beste sendetid og ikke på kammerset? Hadde det gitt oss noe mer dersom vi hadde fått Northugs spontane raseriutbrudd mot Marcus Hellner over hele førstesiden i VG? Når han innerst inne vet at svensken ikke brakk staven hans med vilje?
Vi lærer alle at vi skal telle til ti når vi blir sint. Hvorfor er det da så galt at Northug velger å gjøre dette?
Når ble det journalisters rett å bestemme når en person skal stille opp og ikke? Det er vi som har laget et stort nummer av dette, ikke Northug.
Jeg synes vi skal la Petter Northug være Petter Northug, og la ham være i fred. Gi ham ro til å få skuffelsen på avstand. Så kanskje vi får en kjepphøy Northug snakke om barneskirenn i Vancouver også...
Permalink
Del med andreEtt år å lære på
Et nytt mesterskap er over, og nok en gang snakkes det om «nesten-laget».
Men hvorfor svikter vi alltid i de jevne kampene?
Jeg har vært inne på det tidligere i bloggen min. Jeg mener problemet ligger på benken.
Nå skal jeg ikke sage Robert Hedin, for han har bidratt med mye positivt etter at han overtok som landslagssjef, og jeg mener helt klart han er rett mann til å ta Norge videre.
Men det som har kjennetegnet Norge når det har kokt som mest, er at det har vært totalt anarki på banen. Da er det slutt på avtaler. Det er slutt på å gjøre en jobb for sidemannen. Det er slutt på bredde i spillet vårt. Sånn var det mot Kroatia. Det var slik mot Danmark og det var det mot Island.
Det kan virke som om spillerne velger det de er tryggest på. Det de selv er best på. Men når vi angriper en og en, så blir det lett å spille forsvar mot oss.
I VM i fjor var Robban i angrepsposisjon. Han hadde ingenting å tape. Han manglet Børge Lund og Kjetil Strand, i tillegg til at Glenn Solberg og Frode Hagen hadde gitt seg etter EM på hjemmebane. Derfor turde han prøve nye spillere. Han turde å gjøre bytter.
I dette mesterskapet er også han blitt litt innhentet av «frykten for å tape». Da blir det lett å stole på dem man er tryggest på. Da lar han Steinar Ege fortsette i mål mot Island, fordi han tror at det må snu for ham. Da blir det til at spillere som Christoffer Rambo, Christian Spanne og Magnus Dahl reiser hjem fra Østerrike uten ett sekund på banen.
Det har lagt press på de få spillerne som ikke har fått ta pauser i kampene. Kristian Kjelling, Erlend Mamelund og flere med dem viste klare tegn på slitasje mot Island. Sånn blir det når vi fordeler spilletiden på ti og ikke på 16 mann.
Det minner litt om Gunnar Pettersens siste mesterskap. I EM på hjemmebane var han strålende på å bruke hele laget i innledningsspillet, men da presset kom i mellomspillet, valgte han konstant dem han hadde mest tillit til. Det ble til slutt vår bane i det mesterskapet. Frykten for å tape ble større en ønsket om å vinne.
Ingen av dem som er med i troppen til EM nå ville klart å ødelegge en kamp dersom de fikk fem minutter på banen her og der. Men det ville gitt fem minutter til å klarne hodet for stressede stjerner.
Jeg vil også ha et mer detaljstyrt spill når stresset blir som størst. Vi har rutinerte og lojale spillere. Får Kjelling beskjed om at nå kjører vi et system, så gjør han det. Hvis vi har et par systemer vi er trygge på og kan falle tilbake på når ting begynner å gå i stå, så tror jeg vi kan klare å komme oss over den lille barrieren vi har fått i forhold til jevne kamper i mesterskap.
Startoppstillingen vår står ikke noe særlig tilbake for de fire lagene som spiller semifinale på lørdag. Men de kan ikke stå på banen i seks kamper.
Hvis Robban nå bruker det neste året smart og kommer på offensiven igjen. Får spikret et grunnspill og får matchet våre nest beste mot god motstand, så tror jeg vi er i stand til å komme oss til en semifinale fortere enn vi tror.
Høyrebacken har vært et problem nær sagt siden Øystein Havang la opp. Vi har manglet en venstrehendt bakspiller av format. Men er det i en posisjon det gror så er det nettopp her.
Christoffer Rambo var med til VM allerede i fjor og igjen til Østerrike i år. Men hjemme har vi kanskje to enda større talenter. Haslums Kent Robin Tønnesen topper toppscorerlisten i Postenligaen og har potensial til å bli en toveisspiller. Han har fysikken og det meste som skal til.
Og Fyllingen har 16 år gamle Eivind Tangen. Kanskje Norges største håndballtalent i øyeblikket.
I EM har vi stått konstant med høyrehendt høyreback. Det hemmer naturlig nok angrepsspillet vårt.
Kjetil Strand er det beste alternativet, men han er ikke høyreback. Skal vi få det beste ut av siddisen, må han få prøve seg mer på venstre- og midtback.
Hvis vi nå klarer å spille inn en venstrehendt bakspiller, som får tillit og som Robban tør bruke i mesterskap også, vil det gi oss en ekstra dimensjon offensivt. Får vi en skikkelig trussel på høyre, så slipper vi at motstanderne våre gir oss rom på høyre og tetter mot venstre.
Jeg synes Robban har brukt Strand både for lite og feil i dette EM. Derfor har vi heller ikke fått se ham på sitt beste. Kjetil må settes i posisjoner hvor han er mann mot mann. Da er det ingen som stopper ham.
Det samme gjelder Kristian Kjelling. Når vi har en spiller med slike fantastiske egenskaper som Kristian har, så må vi legge opp til et spill hvor vi får det beste ut av ham.
Og helt ytterst til venstre har vi en av verdens klart beste venstrevinger. Men det er ikke mange utspill han har fått. Får vi satt Kjelling mer i situasjoner alene med nest ytterste forsvarer, vil det også få Håvard Tvedten mer med i spillet.
La Steinar Ege få fri fra landskamper vi strengt tatt ikke trenger å ha ham med i. La forsvaret bli kjent med og trygg på de andre målvaktene våre. Slik at Robban tør bytte når alt går i mål. Det vil løfte både Ege og de andre.
Ole Erevik gjør det veldig bra i Kolding og Magnus Dahl har et stort potensial, men han må få prøve seg på toppnivå dersom han skal ta steget helt opp.
Vi er det eneste laget som har stått med en målvakt i hele mesterskapet. Sånn kan det ikke være dersom vi vil spille semifinale i VM til neste år.
Så hvis Robban kommer seg på offensiven igjen. Tør ta sjanser. Tør slippe til spillere med mindre erfaring og navn, så tror jeg helt klart Norge kan bli en overraskelse i Sverige om ett år.
Gratulerer Ulrik Wilbek
Jeg tar av meg hatten for den danske laglederen.
Nok en gang har han snytt Norge for konfekten. Og denne gang med minste mulige margin.
Det startet på 1990-tallet da Norge og Danmark kjempet om hegemoniet på jentesiden.
Danskene trakk stort sett det lengste strået. Mye takket være en liten kruttønne på den danske benken.
Måten han tettet forsvaret mot midten og lot de norske kantspillerne skyte fritt, ble en fast oppskrift som også hans etterfølger Jan Pytlick benyttet seg av.
Senere har han vært smartest hver gang Norge og Danmark har møttes i avgjørende kamper på herresiden.
Jeg mener at det var Wilbek som vant kampen for Danmark denne gangen. Vi kan skylde på uflaks, dårlig straffekast, tvilsomme dommeravgjørelser, god dansk målvakt og mye annet. Men til syvende og sist var det på benken denne kampen ble avgjort.
Disponerte laget suverent
Wilbek disponerte laget sitt på en suveren måte. Han mistet aldri hodet eller troen. Han endret forsvarsformasjon da 6-0 ikke fungerte, men la tilbake da Norge hadde mistet flyten i angrepsspillet.
Han innrømmer også at de bevisst angrep på Erlend Mamelund da kampen skulle avgjøres.
I første omgang angrep vi bredt i banen. Vi fikk med kantene våre og fikk rom mellom de danske forsvarsspillerne. I andre omgang fikk danskene oss inn i sekken der de ville ha oss, og vi hadde ingen mottrekk. Vi lar oss stresse.
Det er bare å høre på den siste timeouten.
Wilbek legger en klar plan for det neste angrepet og gir spillerne sine klar beskjed om å beholde roen. Uavgjort holder.
Robert Hedin gjør ingen dårlig timeout. Han gir Erlend Mamelund beskjed om å komme frem og lokke inn Thomas Mogensen, men Wilbek har planen klar. Og de går ut og gjør nøyaktig som planlagt.
Se timeouten under:
Ikke tilfeldig
Det er ikke tilfeldig at det er Danmark som går seirende ut av en slik kamp. Vi kan skylde så mye vi vil på mangel på vinnerskaller og at det sniker seg inn en usikkerhet når man alltid taper jevne kamper. Men hvorfor taper vi?
Danmark hadde en helt lik kamp i VM i fjor. De lå under for Serbia fra første sekund. På det meste ledet Serbia 30-23. Da tok Ulrik timeout. To sekunder før slutt banket Lasse Boesen inn 37-36 til Danmark.
Og det finnes mange flere eksempel på kamper hvor han snur det fra benken.
Der våre spillere mister hodet og jakter både to og tre mål i hvert angrep når vi kommer bakpå, holder danskene roen og venter tålmodig på de gode sjansene. De løper ikke hodeløst etter ball i forsvar, men venter på at Norge skal gjøre feil.
Mens danskene hele tiden vil vinne, så kommer frykten for å tape inn i hodene til våre gutter.
En mester
Det går på ledelse. Når det blir som tøffest, leder Wilbek fra benken. De har klare avtaler og spillerne er lojale mot sjefen. Da får man suksess i lengden.
Derfor er det ikke flaks at danskene gang etter gang er best når det gjelder, mens vi tilsynelatende mister hodet når det stormer som mest rundt ørene våre.
Det var slik mot Kroatia også. Mens Ivano Balic tok på seg sjefsrollen og ga klare beskjeder, spilte Norge med hodet under armen i sluttminuttene.
Det er når stressnivået er som høyest at man trenger en klar plan å forholde seg til. Der er Wilbek en mester. Derfor spiller danskene semfinale på lørdag, mens vi nok en gang var svært nær. Jeg kan ikke se at danskene roter seg bort mot Kroatia.
Når det er sagt så har Ulrik vært i dette gamet i snart 20 år, mens Robban er helt fersk.
Robban har kommet inn med veldig mye positivt i det norske landslaget. Når han også klarer å holde hodet kaldt når ting skal avgjøres, kan det være Norges tur til å gå opp på seierspallen i et mesterskap.
Dette er EMs beste spiller
3
En drømmekveld - tross alt
1
RIP Oleg Velyky
Kjelling - best i begge ender
Hedin er en luring
3
Dette var for dårlig
4
Derfor slår vi Kroatia
1
Hold deg frisk, Steinar!
1
Store sjanser for tidenes håndballbragd
5
Snipp, snapp, snute...
4
Trefilovs revansje
Ingen trær vokser inn i himmelen...
3
Konstant i undertall
2
Drømmen som brast
Opp til eksamen
6
